Både norsk og dansk inngår i den nordgermanske språkgruppen

Både norsk og dansk inngår i den nordgermanske språkgruppen. Allikevel er det en del merkbare forskjeller både i tale- og skriftspråk.

En av forskjellene man legger mest merke til i både dansk skrift-og talespråk er bruken av bløte konsonanter. I Norge bruker man bløte konsonanter i en del dialekter (bl.a stavanger-og kristiansandsdialekten), men de brukes ikke i skriftspråkene. På dansk vil man si og skrive den bløde kagen smager godt. Samme setning skrevet på norsk bokmål vil se slik ut: den bløte kaken smaker godt. Norske konsonanter som blir bløte på dansk er T(=D), P(=B) og K(=G). På henholdsvis norsk og dansk, blir det fat/fade, eple/æble, duk/dug.

Dansk har kun to grammatiske kjønn i substantivbøyning, fælleskønsord (ordene man setter en foran) og intetkønsord (ordene man setter et foran). Den norske hunkjønnskategorien har altså falt bort.

“Falske venner” er benevnelsen på ord som er like mellom to språk, men som betyr svært ulike ting. Eksempler på dette er (dansk) grine = (norsk) le, (dansk) frokost = (norsk) lunsj. Måten dansker og nordmenn bøyer verb på er også annerledes; på norsk vil svake verb, i fortidsform (presens perfektum), ende på et. I det danske språket bruker man endelsen ede i samme ord. Norsk = vasket, dansk = vaskede.

Danskene har monoftongering, eller diftongforenkling; altså at ord som stein blir til sten. Der nordmenn bruker e vil danskene ofte skrive og si æ i stedet; tenke ? tænke, merke ? mærke, trenge ? trænge. På norsk har man som oftest mulighet til å velge mellom enkelt-og dobbeltbestemmelse. På dansk har man ikke sistnevnte: dansk ? de små barn, norsk? de små barna eller dansk ? den lille pige, norsk ? den lille piken.

Stød er et fenomen vi finner i det danske språket. Knirkestemme er den vanligste måten å utføre stød på. Stød stammer muligens fra tonem (tonelag), som finnes i både norsk og svensk. I det norske språket finner vi en del ord vi har tatt fra andre språk og fornorsket ved å f.eks sette på en dobbeltkonsonant (eks. engelsk job ?norsk jobb)l. Danskene er svært åpne for å innlemme andre språk (spesielt da engelsk) i både tale-og skriftspråk, uten å forandre på det. Et eksempel på dette er at dansker ofte bruker det engelske ordet amazing. I Norge vil man kalle bruke av amazing i det daglitagsetalen for slang, mens danskene anerkjenner slangord mye mer som en reell del av språket.

Den danske tellemåten er nok det vanskeligste for oss nordmenn ta fatt i, og for en nordmann som aldri har hørt dansk før, vil det høyst sannsynligvis være helt umulig å forstå seg på. Om man skal lære seg dansk, er det nok lurt å pugge de forskjellige titallene fra femti til hundre. Ti, tjue, tretti og førti vil enkelt kunne forstås (ti, tyve, tredve, firti (en sjeldnere gang førr)). Etter dette blir alt verre: femti = halvtreds, seksti =tres, halvfjerds = sytti, firs = åtti, halvfems = nitti, men hundre = hundre. Med tress og firs mener vi henholdsvis 3 x 20 og 4 x 20. Danskene tar altså utgangspunkt i et snes (gammel betegnelse for tyve). Med halvtreds, altså femti på norsk, mener danskene 2.5 x 20; tre snes, minus halvparten av det siste ? treds = 60, halvtreds = 60 – 10 (halvparten av et snes)= 50. I Norge i dag, sier de fleste tjueto, trettifem osv. Danskene vil si det på den germanske måten, og altså to og tyve og fem og tredve (uttales da som ett ord, altså toogtyve/femogtredve).

Følgende ord er noen av de viktigste og oftest brukte i den hverdagslige talen, både på norsk og dansk. Eksemplene vises slik dansk(=norsk). Af(=av), at være(=å være), mig/dig/sig (=meg/deg/seg), endnu(=enda), der(=der/det/som). Ofte sier man det slik at skriftlig dansk er relativt enkelt for nordmenn å forstå, mens man ofte kan få problemer når det gjelder den muntlige delen.